Gratulerer med 100 årsdagen, RBK!

Frank Lidahl glemmer aldri Norges Maradona.

Rosenborg fyller 100 år. Jeg stiller meg i rekken av gratulanter! I september 2013 fikk jeg spørsmål fra Telemarksavisa om jeg kunne stille med et bidrag til spalten 'Jeg glemmer aldri...'. Det var det lett å si ja til. Fordi jeg glemmer aldri Norges Maradona, Sverre Brandhaug. Her er teksten fra 2013, en hyllest til han som er min 'tidenes spiller' i en klubbhistorie fylt av magiske øyeblikk og store helter.

Jeg husker ikke helt hva som utløste denne forelskelsen. Men våren 1984 hadde jeg fått en ny helt. Det var den siste våren i barnehagen før jeg skulle begynne på skolen. Hver dag etter lunsj var det rett ut for å leke. I ettertid, når jeg har kjørt forbi barnehagen på Kolstad i Trondheim, ser jeg at det ikke var all verdens stor plass eller underlag vi hadde å boltre oss på. Men det var vårt eget Lerkendal, der og da. Det handlet om å ta på sko, hente ballen og løpe ut på vårt eget Lerkendal. Gresstuster, grus og steiner. Og jeg skulle være Sverre Brandhaug. Kun de få dagene da de andre ikke vi ville være med å spille ble det endringer. Jeg dro fram trumfesset. «Bli med da, i dag kan du få være Sverre Brandhaug!» Bestekameraten min, Odd-Arne, fikk da ny motivasjon og ble med likevel. Da 1984 var historie kunne vi konkludere med at Sverre Brandhaug sto igjen som toppscorer med 13 mål i 1. divisjon. Ikke rart det var stas å være ham på løkka. «Brandy», som han ble kalt, løp rundt på norske fotballbaner med sitt særegne løpesett. Litt overlegen, brystkassa fram, skjorta alltid utenfor shortsen. Pistrete hår i nakken og en god bart. Driblet, slo pasninger i blinde, scoret mål.

Pappa fortalte om ham, jeg hadde sett bilder i avisen og fikk være med på et par kamper. Høsten 1985 fikk jeg imidlertid ikke være med pappa på kamp. Seriefinale mot Lillestrøm. Mer enn 30 000 tilskuere på Lerkendal. De fleste av disse ståplasser. Det ble for tøft for en 8-åring, mente pappa. Men jeg visste at med Sverre på laget ville det gå bra. Jeg satt hjemme og hørte Bjørge Lillelien kommentere på radio. Trond Sollied steg til værs og stanget inn seiersmålet, jeg satt bare hjemme og ventet på at pappa skulle komme hjem og fortelle alt om kampen. Om hvordan Sverre hadde gjort det. Serieåpningen 1987 dro jeg for første gang alene på RBK-kamp. Mjøndalen som motstander, buss ned til Lerkendal. 30 kroner for å komme inn på Store Stå. 90 minutter med Sverre Brandhaug og jeg var sikker, dette var min mann. Kaptein. General. Men jeg likte ikke alle de kommentarene de rundt meg kastet mot Sverre. «Ah, redd for å få grønske på drakta, Sverre?» «Sverre er mer opptatt av at det skal lukte godt av seg selv enn å takle.» «Nå må du løpe defensivt, Sverre.» De forstår ikke, tenkte jeg. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle ordlegge meg den gang, men i dag er det lett å si at Sverre var for god for sin tid. Sagt på en annen måte, han var en av de første til å definere en rolle i et lag. Han skulle ikke takle og løpe seg i hjel. Han skulle stå i midtsirkelen. Alltid tilgjengelig for å bli spilt på, hadde øyne i nakken, slo blindt, slo kort, slo langt, scoret mål.

Sverre jobbet i Tollpost. Det var nemlig slik den gangen, gode fotballspillere hadde null problemer med å jobbe ved siden av fotballen. I Tollpost jobbet også min fotballtrener, Jon. Høsten 1987, på lagsavslutningen vår hjemme i stua hos Jon, dukket plutselig Sverre Brandhaug opp. Større kunne det ikke bli. Året før hadde jeg sett Maradona herje i VM i Mexico. Men dette møtet gjorde meg helt sikker; Sverre Brandhaug var Norges Maradona. Nils Arne skjønte det. Så da han kom hjem fra Moss etter 1987, bygde han selvsagt laget rundt Sverre. Forsvarsspillerne dyttet ballen opp til Sverre. Han dyttet den videre til indreløper eller bak motstandernes forsvar, der vingene løp og løp. Passet på å lage noen kremmerhus selv også. Mai 1988. RBK mot Molde på Lerkendal. RBK vinner 4-2, men det kampen huskes for er Sverre Brandhaug som rett og slett tok en Maradona. Fra midtstreken setter han fart, sender fem-seks spillere ut over sidelinja, alene med keeper, ydmyker ham og setter ballen i nettet. Feirer med å løpe overlegent mot Store Stå, begge hender hevet ut fra kroppen. Det var sant! Sverre var Norges Maradona! Til og med de mest hardbarka Sverre-kritikerne holdt kjeft. I Adresseavisen dagen etter var det et stort bilde av Sverre etter målfeiringen, med overskriften ‘KONG SVERRE’. Jeg klippet ut avisartikkelen, hadde den på veggen på gutterommet og hybler til etter jeg fylte 20. Den dag i dag har jeg den i en av eskene på loftet.


Men overfor kameratene mine turte jeg aldri å stå fram som Sverre-fan. Han var liksom ikke kul nok. Det handlet mest om Gøran Sørloth eller Mini. Så da jeg fylte 12 i 1989 var det Gøran-drakt jeg fikk i gave. Nr 10. Selv om jeg inne i hjertet mest av alt ønsket å gå med nummer 7. Høsten 1989 spilte RBK E-cup mot Mechelen. Første kamp på Lerkendal, Sverre styrte hele kampen, RBK var gode og fikk til slutt straffespark. Sverre gikk fram. Bommet. Det endte 0-0, på bortebane ble det tap 0-5. På vei ut av Lerkendal den kvelden skulle Store Stå igjen avvikle Kong Sverre. De så ikke at han alene hadde overkjørt et godt belgisk lag. De så bare at han bommet på straffespark. Men Sverre bare kjørte på. Sommeren 1990 var han så god som aldri før. Han hadde riktig nok spilt mange landskamper, men aldri blitt en ordentlig landslagsspiller. Norge skulle spille landskamp mot Sverige 22. august, på min bursdag, hele Norge ventet at Sverre skulle få sjansen. Men Ingvar Stadheim valgte andre. Ingen Kong Sverre. Jeg traff ham utenfor Lerkendal etter det landslagsuttaket. Jeg lurer på om han fant noen trøst i at en snart 13 år gammel gutt ba ham om å ikke bry seg om Ingvar Stadheim. «For oss er du den største, Sverre,» sa jeg.

Høsten 1991. Semifinale i cupen på Lerkendal mot Lillestrøm. Jeg og pappa på kamp, smekkfullt. Vi fikk plass i Klokkesvingen, rett under stadionuret. Det ble ekstraomganger. 6 minutter ut i andre ekstraomgang skjer det igjen. Kong Sverre finner fram magien. Vi står under stadionuret og har øyekontakt med Sverre langt der borte. Vi ser at han ser. Ser at ballen kommer hans vei, vi ser hva Sverre tenker på. Jaggu lader han ikke kanonen. Ballen skyter fart, vi kan se ballbanen krystallklart. Ser at den ballen ikke kommer til å stoppe før den treffer nettmaskene helt øverst i hjørnet. Jeg mener bestemt det kom en tåre da. Kong Sverre, hvem andre?! Det ble det siste Sverre gjorde. Ryggen hadde fått sin siste smell. Han fikk aldri spille cupfinalen heller. Det var slutt. Det var over.

Han fikk aldri være med på Champions League-eventyret. Men jeg er sikker på at det var Kong Sverre som la grunnlaget for at RBK kunne bli det de ble. Med klare roller i laget, spisskompetanse, samhandling. Dag Ingebrigtsen har skrevet stort sett det som er av god trøndersk fotballmusikk. Selvsagt fikk Kong Sverre sin egen sang. En ballade. Som jeg og mine venner fortsatt synger sammen når vi møtes for en pils eller to i Trondheim. Da Sverre måtte gi seg kom en etter en ut av skapet, først da skjønte folk flest hvor stor han egentlig var. 225 seriekamper og 84 seriemål for RBK. 35 landskamper og 2 mål, uten å være en ordentlig landslagsspiller. En utrolig sterk statistikk for en midtbanespiller. Men så var han ikke bare en midtbanespiller.

Han var Kong Sverre. Jeg glemmer aldri Norges Maradona.

Frank Lidahl

Annonse: