Tenk å få oppleve dette - seksti år siden sist: ELITESERIEN! Klokka er 0330, Ranheim har slått Sogndal og jeg sier som Einar Skjæraasen: Og itte får je sova, og itte vil je hell!

På Ranheim visste alle at man holdt ikke barnedåp på de søndagene Ranheim spilte hjemmekamp i Hovedserien (som var navnet på Eliteserien den gangen). På den tiden ble alle kampene spilt søndag kl 1300. (Lyden av Sousa-marsjer gir meg nesten samme sakrale stemning som kirkeklokker.)

Presten Guldvog (forgudet, om jeg kan si det sånn, av min Farmor) var foruten å være en meget habil kulestøter, også en stor fotballentusiast. Han kunne selvfølgelig ikke nekte et barn dåpssakramentet (det skulle tatt seg ut!), men historiene forteller at seremonien gikk temmelig raskt unna for dem som ikke hadde sjekket terminlisten på forhånd. Man måtte jo få dem ut av kirka så fort som mulig. Deretter springmarsj hjem til presteboligen, et hurtig skift til sivile klær, og ny springmarsj de 300 meterne bort til banen – av og til i svart oljeregnjakke (eller var den mørkebrun?) og slagstøvler, så vidt jeg husker. (Det var jo ikke slik at dåpskjolene var hvit og blå – men jeg liker å tenke at de kunne vært det.)

Ranheim hadde et rikt organisasjonsliv med stor dugnadsånd, og var på mange måter ganske oversiktlig: Funksjonærene på fabrikken stemte Høire (det hette så den gangen) og handlet på Rian ved Stasjonen, lærerne stemte Venstre og Menighetsrådet Kristelig Folkeparti. Bøndene opp mot Teslia, eller oppe på Reppe stemte Bondepartiet (senere omdøpt til Senterpartiet), mens alle de andre stemte Arbeiderpartiet (75-80 prosent) eller kommunistene (opp mot 8-10 prosent) og handlet på Samvirkelaget (også kalt Foreninga) som hadde fem avdelinger rundt om.

Men uaktet hvor man hørte hjemme politisk, sosialt eller kulturelt, samlet man seg om idrettslaget, som kunne skilte med utallige norgesmesterskap (samt olympisk medalje) i friidrett og fremragende vintersportsutøvere både på ski og skøyter. Men først og fremst fotballaget med landslagsspillerne Johan og Hans Saksvik og alle de andre. (Ikke minst kristiansunderen Jakob Jæger som scoret målet i semifinalen mot Lillestrøm. Og ikke å forglemme ytre høyre Leif ”Liten” Lauritsen som fremdeles er tilstede på tribunen og lever seg inn i kampene i en alder av 91. Og Gunnar "Burus" Guldberg selvfølgelig, de to eneste som fremdeles lever.) 

De har skjønt svært lite, de som tror at fotball bare er en kamp hvor 22 spillere springer etter en ball i 90 minutter – som kunnskapsløse folk i sin uvitenhet av og til hevder. Det handler i første rekke om stolthet, identitet og tilhørighet.

Så når jeg nå skal flytter til Kristiansund, blir det jo bare i fysisk forstand, og ikke mentalt. Og så skal jeg selvfølgelig kjøpe sesongkort til neste sesong og ta turen oppover annenhver søndag, henge opp ranheimsflagg på kampdager og stå på bortetribunen i Kristiansund og Molde. Ranheimsfolk er selvsagt velkommen i Mestergata 5.

Alle revyer på Ranheim hadde gjerne en sang om RIL. Her er et forteppenummer om fotballaget fra Fuskerens revy i 1937. Sangen heter Fjerde runde (Mel. Rødgrøt med fløte), og nevner også Kristiansund, min nye hjemby:

I runde én vi slo 
Kvikkan med tre mot to
med tre mot to!
Kvikkan med tre mot to
Kvikkan med tre mot to
I runde én vi slo 
Kvik med tre mot to

Dette var runde én
så kommer runde to
den lyder så:
KFK Fotballklubb
vi slo med rubb og stubb
KFK Fotballklubb
vi slo med rubb og stubb

Dette var runde to
så kommer runde tre,
den lyder så:
Steinkjer vi annen gang
slo mens vi heia sang
mer mål vi nu venter på,
gutter hvite blå.

Men så til neste år
vi dem jo alle slår
på kryss og tvers.
Dette var siste vers
dette var siste vers
dette var siste vers
på kryss og tvers

Og denne, denne melomelomelodi,
den er mit svermeri-i-i,
og denne, denne melomelomelodi,
den er mit svermeri-i-i

Det ble dessverre tap mot Odd (1-3) i fjerde runde i 1937. Seieren mot Steinkjer kom etter omkamp (1-1 og 3-0). KFK ble slått 3-0.

Skrevet av Harald Walldén