Mads mot strømmen

Ingen kan beskylde Mads Reginiussen for å ha tatt minste motstands vei til toppen.

Annonse:

- Jeg tror det er sunt å kjenne litt på motgang også. Å tåle nedturene. For det er ingen tvil om at man blir sterkere på sikt. Det kan bare være litt vanskelig å se det der og da.

Mads Reginiussen reflekterer rundt situasjonen han var i, da han som 21-åring gikk til Tromsø etter å ha vært en sentral brikke i et Alta-lag som rykket opp fra andre- til førstedivisjon, og for første gang i sin karriere opplevde sportslig motstand.

- Da jeg kom til Tromsø var jeg ikke vant til å sitte på benken. Jeg var god i det meste jeg drev med, og hadde spilt alt for Alta. Så når jeg kom dit og ble satt på benken, og ofte også utelatt fra tropp, så var det et nederlag. For meg personlig var det ganske tøft å takle det. Så det er klart at selv om jeg fikk bidra litt, så følte jeg meg ikke fornøyd.

Så første forsøk på øverste nivå endte med 17 kamper for Tromsø og null scoringer. Det er nå ni år siden. Og da Mads fikk sjansen igjen var han klar.

 

Som eneste ikke-trønder i spillergruppa, er Mads også den som har vært i klubben lengst. - Det er kanskje hardt å ta i å si at jeg er trønder, men det er klart at når man har bodd her så lenge som meg, så kan man vel trygt si at jeg er godt integrert, sier han selv om temaet, men legger til at han neppe blir å legge om til bart med det aller første. (Foto: Arkiv)
Som eneste ikke-trønder i spillergruppa, er Mads også den som har vært i klubben lengst. - Det er kanskje hardt å ta i å si at jeg er trønder, men det er klart at når man har bodd her så lenge som meg, så kan man vel trygt si at jeg er godt integrert, sier han selv om temaet, men legger til at han neppe blir å legge om til bart med det aller første. (Foto: Arkiv)

 

En skeiv gressbane med hjemmesnekra mål

Mads’ første møte med fotballen kom hjemme i Alta. Eller rettere sagt: litt utenfor Alta. Der måtte søskenflokken på fire ofte underholde seg selv.

- Vi bodde litt isolert, jeg tror nærmeste nabo bodde noen kilometer unna. Så det var mye to mot to. Vi hadde en skeiv gressbane like utenfor huset med hjemmesnekra mål og hele den biten der. Og på den tiden var det ikke så mye som holdt deg innendørs. Det gjaldt å komme seg ut, så var det vel heller det at vi ble jaget inn på kveldene da det begynte å bli mørkt.

Men også innendørs fant brødrene måter å konkurrere på.

- Vi hadde en kjeller hvor vi hadde rigget til en liten bane. Klasket ballen i veggen og herjet. Veldig ofte når vi spilte var det jeg og Tore, mot Christian og Arne. Og det endte jo alltid med at to sprang opp og var dritfornøyde, og de to andre heller misfornøyde.

Hvem vant?

- Hehe. Det var stort sett jeg og Tore. Det var det.

En slags fotballfamilie

Med en bror på Rosenborg, og en annen i Alta, er det mange som omtaler Reginiussen-familien som en fotballfamilie. Mads tror det er all konkurransen i barndommen som skal ha brorparten av æren for akkurat det.

- Oppveksten besto av utallige timer med konkurransemennesker som virkelig ønsket å vinne. Og vi holdt jo på med alle slags idretter. Det var både ski, håndball, og fotball. Jeg tror all den tiden vi brukte med kompiser, og ikke minst familien, hvor vi konkurrerte og lekte med ball, la grunnlaget for at vi etter hvert har blitt en slags fotballfamilie. For vi har jo ikke noen foreldre eller noe slekt som er fotballspillere. Så akkurat den ruten tråkket vel først min bror opp, før jeg etter hvert fulgte etter.

Mads tenker litt på det før han legger til:

- Men det er klart at genene er ikke så halvgærne. Vår far var aktiv, og drev med litt av hvert han også. Jeg tror nok det er en kombinasjon som må til. Talentet må være der, men du må også ha en treningsvilje som gjør at du er villig til å legge ned den jobben som trengs.

Satset på lagspill

Jobben ble lagt ned, og ikke bare på fotballbanen. Som ung var Mads et svært lovende talent på ski.

- Jeg hevdet meg på landsbasis da jeg var 14-15, og kunne nok helt sikkert ha gått videre med en karriere der. Men det blir vanskelig å spekulere i hvor god jeg kunne ha blitt til slutt.

Til slutt måtte han likevel velge hva han skulle satse på.

- Det kan godt være jeg hadde bedre forutsetninger for å bli god i langrenn akkurat der og da, men jeg var ganske sikker på at det var fotball og lagspill jeg ønsket å satse på, og ikke å traske alene på ski. Så jeg var ganske trygg på det valget.

Selv om det ikke ble en karriere i sporet, er det flere erfaringer Mads fortsatt har med seg.

- Langrenn er tøffe økter, og unnasluntring funker liksom ikke når du skal gjøre jobben på egen hånd. Så der tror jeg det ligger en mentalitet som jeg har dratt nytte av, og som gjør at jeg har kommet dit jeg er i dag.

En smak av studentliv

Etter to sesonger i Tromsø gikk ferden sørover i retning fjæra. Først en sesong på lån, før han ble permanent blå i 2012. En av grunnene til at valget falt på Ranheim, var ønsket om å gjøre noe ved siden av fotballen også.

- Da jeg var fulltidsspiller i Tromsø kjente jeg at jeg hadde fryktelig lyst til å gjøre noe ved siden av fotballen, og jeg tenkte vel at det kunne være lurt med en utdanning. Jeg hadde hørt mye bra om Trondheim som studieby, og da det kom en mulighet til å flytte hit og samtidig starte på økonomistudiene, så var jeg ikke vond å be. Da var det bare å kaste seg på et fly.

Fikk du opplevd studenttilværelsen i Trondheim da?

- Hehe, jeg pleier å si at jeg fikk med meg alt det kjedelige med studentlivet: Jeg var i forelesningene, gjorde innleveringene og tok eksamenene. Så ble det veldig lite tid til andre ting. Jeg tror jeg var med på det første vorset i fadderuka, og det var vel alt. Men det var en fin opplevelse det altså.

 

Mads overtok kapteinsbindet før sesongen, og beskriver seg selv som en kaptein som går foran i krigen, heller enn å rope høyest. Her fra kampen mot Vålerenga tidligere i vår. (Foto: Thomas Karlsen)
Mads overtok kapteinsbindet før sesongen, og beskriver seg selv som en kaptein som går foran i krigen, heller enn å rope høyest. Her fra kampen mot Vålerenga tidligere i vår. (Foto: Thomas Karlsen)

 

Går foran

Lang tid har gått siden han ankom Trondheim. Studier er fullført, og erstattet med jobb som revisor og konsulent. Og med alder kom også rutine. Nok til at Svein Maalen ønsket altaværingen som kaptein da laget skulle spille i Eliteserien.

- Det er klart at man er stolt over å få være kaptein for et slikt lag. Det er en sammensveiset kompisgjeng som jobber hardt for hverandre.

Reginiussen overtok kapteinsbindet fra Christian Eggen Rismark før sesongen, i en heller udramatisk affære.

- Det var ikke noen annen grunn enn at man ønsket å bryte litt opp i etablerte sannheter som at kapteinen må være kaptein i flere år før man bytter. Christian gjorde jo en fantastisk jobb i fjor, og ledet oss til opprykk. Så det var nok mer for å forandre litt på ting. Og kanskje ønsket Maalen litt rutine også, jeg har jo noen flere år på baken enn Christian.

Hvordan er du som kaptein?

- Jeg er en som leder med eksempel, og prøver å gå foran heller enn å rope høyest. Folk vet hva de kan forvente av meg da vi skal ut å prestere på banen. Folk vet at jeg er en som gir jernet hver gang, og maner til kamp. Så sier jeg jo ifra hva jeg mener, og kommer med tips og råd, men jeg tror vi har flere typer i laget som tar en slags kapteinsrolle, og vi har flere forskjellige typer som supplerer hverandre fint der. Så min rolle har blitt å gå foran.

Det å legge ned den nødvendige innsatsen, er noe Mads har reflektert mye rundt.

- Man kan ikke ta snarveier til suksess, og det er vel kanskje min karriere et eksempel på. Det tok sju år før jeg kom meg opp igjen, men i løpet av de sju årene lærte jeg veldig mye om hva som trengs. Og det å ikke alltid må stresse seg videre trenger ikke alltid å være så dumt. Man utvikler seg av å spille, av å få ansvar, og av å etter hvert få en posisjon i en klubb. Så jeg tror at det er noe unge spillere kan ta lærdom av, at man ikke nødvendigvis må hoppe på det første og beste, men man kan bruke litt tid på å utvikle seg der man er.

«Dette tar vi hjemme»

Lørdag 2. desember 2017. Etter ettmålstap mot Sogndal i midtuka, skulle alt avgjøres hjemme i fjæra. Trondheim hadde bydd opp til fest med noen få plussgrader, vind, og iskald nedbør. Ranheim trykket på, men hadde ikke marginene med seg. Men så: Mads ble felt av Hovland i feltet. Michael Karlsen satte straffen. Og i den påfølgende straffekonkurransen satte Mads Ranheims første straffe sikkert bak Dyngeland i Sogndalmålet. I tur og orden satte Kvande, Barli, Fonn Witry og atter en gang Karlsen sine straffespark i mål. Ranheim var oppe igjen, Mads var tilbake på norges øverste nivå.

- Den følelsen er helt der oppe. Jeg tror at uansett hvilket nivå man spiller på så er et opprykk veldig spesielt. Jeg vil aldri glemme følelsen når vi satte den siste straffen, og hvordan dramaturgien hadde vært. Hvordan det bygde opp mot et klimaks på slutten der. Det er rett og slett noe jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve i min fotballkarriere. Det er lite som slår følelsen av å lykkes sammen med en gjeng man har jobbet hardt med over lang tid.

Mads forteller at spillerne hadde troen etter den første kampen, og var bevisste på sin egen rolle som underdogs.

- Sogndal hadde mer å tape enn oss. Det hadde ikke på noen måte vært krise for oss om vi ikke rykket opp. Litt slik er det nå også. Det er lettere å slå nedenfra. Vi hadde troa innad i gruppa, og sa til hverandre rett etter den første kampen var ferdig at «dette tar vi hjemme». Og jeg hadde vel den følelsen med meg hele den dagen. Jeg var optimistisk og gledet meg til kamp. Samtidig tenkte jeg selvfølgelig på at «i dag avgjøres det». Det var 90 minutter pluss eventuell tillegg alt skulle avgjøres på.

 

- Opprykket er rett og slett noe jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve i min fotballkarriere. Lite slår følelsen av å rykke opp sammen med en gjeng man har jobbet hardt med over lang tid. (Foto: Jørn Engberg)
- Opprykket er rett og slett noe jeg er veldig glad for at jeg fikk oppleve i min fotballkarriere. Lite slår følelsen av å rykke opp sammen med en gjeng man har jobbet hardt med over lang tid. (Foto: Jørn Engberg)

 

- Jeg hadde det jo travelt!

Opprykk ble det, Mads ble kaptein, og første eliteseriekamp siden femtitallet nærmet seg. Sent i mars skulle derimot atter et slag komme. Et overtråkk på trening førte til at et leddbånd i ankelen røk. Fasiten ble tre kamper fra sidelinjen.

- Det var tungt å se sesongstarten ryke når man hadde gledet seg en hel vinter. Jeg merket med en gang at det ville gå noen uker, og kanskje noen måneder også. Samtidig så visste jeg at de som kom inn ville gjøre en solid jobb. Derfor handlet det bare om å komme raskest mulig tilbake slik at jeg kunne bidra.

Du ble friskmeldt ganske mye kjappere enn fryktet?

- Hehe ja, jeg hadde det jo travelt. Så det var bare å komme seg utpå så raskt jeg kjente at det var greit. Da det bare var smerter igjen, og ikke noe farlig. På det tidspunktet klarte jeg ikke å holde meg mer. Det var jo dette jeg hadde drømt om. Så jeg satt flere timer, flere ganger om dagen, på spinningsykkelen og gjorde alt jeg kunne for å komme meg kjappest mulig tilbake. Når man ypper med de store uten å egentlig ha forutsetningene til det, er det den holdningen jeg tror man må ha.

 

Et eventyr

Og å yppe med de store gjorde virkelig lagkameratene så det sang etter. I kampene Mads ikke spilte etablerte visekaptein Kristoffer Løkberg seg som litt av en matchvinner, da han noterte seg for to mål mot Stabæk i den første kampen. Etter en kalddusj i Tromsø, snudde Ranheim til seier i Sandefjord.

- Løkberg har jobbet hardt for det her, og han har vel slitt litt med skader og lignende han også. Men allerede i vinter fikk vi en forsmak på hva vi kunne vente oss i Eliteserien. At det skulle bli så mange mål, hadde vel ingen trodd, forteller Mads med et glimt i øyet.

Og det var aldri snakk om å være dårligere enn sin visekaptein. Seks minutter brukte Mads på å sette sitt første mål i «comebacket» hjemme mot Haugesund. Det første av i alt sju mål i løpet av vårsesongen. Noe som gjør ham til Ranheims toppscorer, og mye av grunnen til at laget tok ferie på en fjerdeplass.

- Det er et lite eventyr det her. Jeg har vært effektiv, og spilt på et lag som har prestert veldig godt og produsert sjanser som har gjort det mulig å score de målene. Jeg tror det at laget har gjort det så bra er grunnen til at både jeg og Løkberg har fått muligheten til å score så mange mål som vi har gjort, reflekterer han.

 

Det tok Mads 6 minutter å tegne seg for scoring da han kom tilbake etter skaden tidligere i vår. Her etter å ha satt sitt andre mot Haugesund. (Foto: Jørn Engberg)
Det tok Mads 6 minutter å tegne seg for scoring da han kom tilbake etter skaden tidligere i vår. Her etter å ha satt sitt andre mot Haugesund. (Foto: Jørn Engberg)

 

Får fortsatt frysninger

Så kom kampen mot Rosenborg på Lerkendal. Det var vårlig varmt i lufta. Lerkendal var fullsatt. Ranheim var i flytsonen, og rundt lunsjbordene snakket folk om at det jo hadde vært gøy om «lillebror» fikk med seg noe. Og det gjorde lillebror såvisst. Rosenborg tok ledelsen etter pause, men Ranheim gjorde som de har gjort til en vane denne sesongen: de ga ikke opp. Derfor var det kanskje ingen overraskelse da Ranheim et knapt kvarter før slutt rullet opp på høyresiden. Eller da Storflor elegant fant Løkberg på kanten av 16-meteren, og det var i alle fall ingen overraskelse at mannen som snek seg inn mellom forsvarsspillerne, deriblant sin egen storebror, og headet ballen kontant i mål, var Mads Reginiussen.

- Jeg får fortsatt litt frysninger når jeg tenker på det. Det er noe jeg tror de fleste drømmer om, det å kunne sette et mål foran 20 000 på Lerkendal. Det var en god del supportere på den kampen også, og jeg hørte at folk jublet. Det er en slik følelse som det er vanskelig å beskrive.

 

Her jubler Mads etter å ha satt 1-1 mot RBK på Lerkendal. I bakgrunnen kan man skimte storebror Tore. (Foto: Christoffer Jellum)
Her jubler Mads etter å ha satt 1-1 mot RBK på Lerkendal. I bakgrunnen kan man skimte storebror Tore. (Foto: Christoffer Jellum)

 

Et vanskelig valg

Det ble kanskje bare 1-1 på Lerkendal, men Ranheim hadde bestått sin første store test. Over det ganske land var folk imponerte. Også på Brakka, skulle det vise seg. For da sommervinduet åpnet, var den regjerende seriemesteren raskt ute med å forsøke å sikre seg kapteinens tjenester. Mads takket nei.

- Rosenborg er Norges største klubb, og virker som et fantastisk sted å være. Så det var et veldig vanskelig valg, selvfølgelig. Jeg tror alle fotballspillere i Norge drømmer om å komme dit, og det har vært en av mine drømmer også. Så jeg måtte ta alle muligheter i betraktning, og forsøke å tenke ut alle scenarioene.

Mads forteller at det var mye frem og tilbake, før han til slutt landet på å fullføre sesongen i fjæra.

- Jeg kom fram til at jeg ønsket å bli i Ranheim for å gjennomføre det jeg har vært med på å bygge opp. Det er hovedgrunnen til at jeg valgte å bli. Posisjonen jeg har i klubben, og situasjonen jeg er i, bidro også. Jeg syns dessuten at vi har en utrolig fin gjeng, og vi har hatt en fantastisk sesong, og det er noe jeg ønsker å bli med på videre.


Ambisjoner og drømmer og alt det der

Mads går nå inn i siste del av sin sjuende sesong for Ranheim. Hvor veien videre går har han ikke tenkt så mye over.

- Man har jo ambisjoner og drømmer og alt det der, men jeg tror drømmene endrer seg litt gjennom karrieren. Når man er 15 er kanskje drømmen å spille for Real Madrid, og når man er 20 så vil man spille i Eliteserien. Man justerer det hele tiden.

Hva er drømmen nå da?

- Drømmen var en stund å spille i Eliteserien med Ranheim. Det var det som sto fremst i panna mi. Så på mange måter kan du si at jeg lever drømmen akkurat nå. Jeg tenker ikke så mye på hva som kommer etter.

Annonse fra Eliteserien: