Utdrag fra Ranheim, Ranheim

Da Ranheim Idrettslag ble slått sammen med stedets skytterlag i 1902, ble det samtidig laget en skytebane. Den lå på oversiden av papirfabrikken, omtrent der «Bolig 5» lå nesten fram til at motorveien ble anlagt. Dette må kunne sies å ha vært lagets første baneanlegg.

Skytebanen ble lagt ned fordi «Bolig 5» skulle bygges. Det ble senere holdt skytekonkurranser i både området ved «Løkka» i «Lut–elva» og ved Folkets Hus. Men interessen for skyting dabbet av, og forsvant fra lagets program. Spørsmålet om bane til idretts– øvelser, ble først reist i 1908, og i 1911 var det et «tilløp» til en bane. En smal remse langsetter «Sandan», ned mot der grusbanen ligger nå, ble benyttet. Mer ble det ikke til i tiden førlaget ble nedlagt i 1915. Da laget ble rekonstruert i 1919, var banespørsmålet noe av det første som ble tatt opp. Etter drøftinger og forhandlinger med AlS

Ranheim Papirfabrikk ble deti 1921 oppnådd enighet om leie av tomt til større bane. Den første arbeidskommiteen ble valgt: Georg Knutsen, Kristoffer Johansen, E.Hoff og Bjarne Moe.

Etter mange arbeidstimer ble banen ferdig og tatt i bruk, men arbeidet fortsatte. Den gang gikk sjøen omtrent opp til banen. Så det måtte gjøres forskansingsarbeid mot vannet. Det var slett ikke uvanlig med båttur for å hente ballen som havnet i sjøen under kamp og trening. Etter springflo måtte banen ofte gjøres ren for tang og ting sjøen hadde lagt igjen da den trakk seg tilbake.

Banen var i det minste laget, 45 x 90 meter, og Dagsposten skriver 4.mai 1925: «Ranheim Idrætslag har længe hat planer om å få isstand en utvidelse av sin idrætsplads. Ranheim Fabriker som er eier av pladsen, har ved sin direktør Kjær, stillet sig meget velvillig, og har fått tiladelse til at utvide pladsen med 20 meter i bredden og i længden saa meeget at man kunde faa internationale maal paa den. Nu er der imidlertidig fremkommet tanke om flytting av pladsen, og i den anledning har laget nedsat en komite til at utrede spørsmaalet nærmere.»

Året før hadde planene blitt skrinlagt på grunn av lagets økonomi, men i 1925 ble utvidelsen av banen endelig vedtatt. Planen var å starte arbeidet høsten samme år, men rekordtidlig vinter gjorde at det ble utsatt til våren 1926. «Pladskomiteen» var S.Wågø, Sverre Anderson, Ole Wiik, Kristoffer Johansen og Johan Skånes.

Alt kunne ikke gjøres med gratisarbeid. Laget avsatte et fond på kroner l500 og senere ble det avsattytterligere 1000 kroner. Samtidig ble det bestemt at de av lagets medlemmer som var arbeidsledige skulle få (lønnet) arbeide på banen. Men pengene strakk ikke til, og selv en utlodning som innbrakte kr.439.36 hjalp ikke stort. Pengene ble oppbrukt, og «da stod man der». Det ble opptatt et såkalt kuponglån/aktielån blant medlemmene og andre idrettsinteresserte, noe som ga kr. l495,- og man klarte å få fotballbanen ferdig så sesongen kunne starte - riktig nok noe forsinket - tidlig i juli.

Laget fikk så innvilget et stats–bidrag (lån. med papirfabrikkensom kausjonist) på kr.3500, og det ble besluttet å også «ta svingene», å lage løpebane. De som hadde arbeidet på fotballbanen akseptene oppdraget for kr.2000.-, men etter førsteukelønning ble de enige om at fortjenesten ble for liten og gikk hjem! Laget «øynet muligheten av en streik ved fabrikken» og dermed større mulighet for rimelig arbeidskraft. De ventet. Arbeidsstansen kom, og da forpliktet en arbeidsstokk seg til å gjøre arbeidet for kr. 1500.-. Laget fikk også materialer til et plankegjerde av fabrikken, og dette ble satt opp. Drømmen var realitet: En bane av moderne størrelse, med løpebanerundt, og fortsatt sto kr. l300 av lånet på konto i banken.