Banen vår fra 1936 til gjenåpning etter krigen

I 1936 startet planleggingen av gressbanen. Direktør Kiær ved A/S Ranheim Papirfabrikk (dagens Ranheim Paper&Board) ble forespurt om tomt.

Annonse:

Mange innen laget kunne tenke seg å anlegge banen ned mot sjøen i området mellom «Tangen» og Hansebakkfjæra (nedenfor jernbanen omtrent der det nå ligger en grusbane). Blant annet ble det lagt vekt på at det var nært jernbanestasjonen. Dette området kom det ikke til enighet med fabrikken om, men på nyåret 1937 var det klart at gressbanen skulle anlegges øst for grusbanen. Altså der gressbanen ligger også i dag.

En arbeidskomite ble valgt: Henry Mørch, Karl Lund, Sven Olsson, Rangvald Kristiansen og Jens G.Rian. På denne tiden lå det store hauger der banen nå ligger – slagg og kasserte teglstein fra teglverket som lå ned ved kaia. Over området lå det også rester fra jernbanespor ut til «amfiet» der lekeplassen på «Lusøra» ligger.

Det måtte med andre ord mye arbeid til – rydding, planering, nivellering og drenering. Fyllmasse fra tomta til skolens gymnastikksal ble brukt for å utvide det disponible området. Jorda til gressbanen ble hentet fra «Tangen». Så hvis noen av dagens beboere på «Tangen» lurer på hvorfor jordlaget på egen tomt kan være noe tynt, ligger nok forklaringen her!

Ifølge lagets jubileumsberetning til 50-årsjubileet i 1951 var «lagets medlemmer ivrige til å hjelpe til, i hvert fall i førstningen. En får imidlertid inntrykk av at interessen dabbet av etter hvert» Etter sigende var vanlig servering på dugnadene boller og rabarbravin!

Finansieringen av banen var slik: Et lån fra Norges Fotballforbund på kroner 5000,- (med fabrikken som garantist), bidrag fra Norges Landsforbund for idrett med kroner 900,-  og et nytt kuponglån blant lagets medlemmer innbrakte kroner 660,-. Endelig ydet A/S Ranheim Papirfabrikk en gave på 500,-. Gressbanens totale kostnader beløp seg til kroner 8000,-. Da er ikke dugnadsarbeid medregnet. Det ble sagt at det var landets billigste gressbane.

Gressbanen ble tatt i bruk for første gang i 2.rundekampen mot Orkanger 18.august 1940. Men gleden varte ikke lenge. Tyskerne ble naboens «naboer». Det ble spilt noen flere kamper høsten 1940, men sommeren 1941 ble begge banene beslaglagt, og etter hvert ødelagt. Det ble bygget brakker på gressbanen, og området fra banen ut til fjorden ble blant annet nyttet for øvingsbane for tyskernes tanks.

Derfor var det trøstesløse og kummerlige forhold som møtte våre spillere når de tok fatt igjen i 1945. Det var bare å begynne på nytt igjen, med begge banene. Grusbanen ble gjort spilleklar på en måte allerede noen uker etter frigjøringen og arbeidet med gressbanen ble igangsatt ganske snart. Og bra var det, for fotballinteressen var enorm.

Etter mye arbeid og mange vanskeligheter lå banen ferdig planert og sådd 8.september 1945 – antagelig Trøndelags første gressbane etter krigen. Arbeidskomiteen for denne gjenreisingen var den samme som så vidt fikk se banen ferdig før krigen. Den offisielle åpningen av banen skjedde 26.juli 1946 mot Vålerengen. Etter en høytidelig åpningsseremoni hvor banekomiteens formann Henry Mørch overleverte banen til Peder Stamnes. Vi vant åpningskampen 3-2.

Annonse fra Obos-ligaen: