
Minneord til Reidar Tryggestad
Reidar Tryggestad fra East Walpole, MA og Ålesund, Norge døde fredelig i Boston, MA torsdag 9 januar 2025. Han ble 93 år.
Steinar Rokkones formidler på vegne av Ranheim.
« I`m an easy rider”, svarte alltid Reidar Tryggestad på spørsmål fra meg, om han hadde koffert med. Spørsmålet ble stilt de gangene jeg hentet han på Værnes. Hans reisegods var alltid en liten bag, og det var nok, selv om han kom «rett fra» USA. Han har nå har han gjort sin siste reise.
Reidar Tryggestad sovnet stille inn i sin hjemby Boston, fredag 9.januar 2025. Reidar ble 93 år gammel.
Det tok meg noen dager å forstå at «Ranheimsvennen» og evighetsmaskinen Reidar Tryggestad faktisk er død. Vi kan ikke lenger slå på tråden til hverandre, ha en god prat, ikke bare om fotball, men mest om fotball, og aller mest om Ranheim.
Vi kan ikke lenger skal være vertskap for denne fine fyren med det vennlige smilet, som vi etter hvert kalte vår gode venn (Stig Winsnes og jeg).
Reidar elsket å diskutere fotball. Ålesund (AaFK) og Ranheim var klubbene i hans hjerte (i Norge). Han hadde et herlig engasjement til fotballspillet, et ekstremt godt blikk og en særdeles god husk. Reidar kunne bli «skarp i målet» når han uttalte seg om hendelser eller avgjørelser han ikke var imponert over.
På et spørsmål om hva han husket fra semifinalen mellom Lillestrøm og Ranheim i 1953 var svaret enkelt: ALT, hvert spark husker jeg, ja ALT. Stig W var den som behersket fotballdiskusjonen best av oss to. Reidar beskrev det slik: fotball diskuterer jeg helst med Stig. Penger, økonomi, organisering tar vi med Steinar. Både Stig og jeg opplevde at vi deltok på hverandres arena i samtaler med Reidar.
Men la oss starte fra «begynnelsen», hans aktive spillerkarriere for Ranheim, som varte fra 1953-1962, den først storhetsperioden for Ranheim sitt A-lag. Han var en meget sentral spiller på det laget! Den tiden er godt dokumentert i boken Ranheim, Ranheim.
Vi hopper fram til 1990 da Carolyn og Reidar var på besøk i Trondheim. De tok en svipptur til Ranheim. Det var midt på dagen og de traff Snorre Sæther, vår banemester på den tiden. Snorre viste dem rundt, og beskrev paret som særdeles hyggelig og interessert. Reidar uttalte senere: «He got good memories».
Ranheim Fotball hadde en veldig god utvikling i årene som fulgte. Bydelen hadde god befolkningsvekst. Barn og unge trakk til idrettsanlegget. Det gjorde vi voksne også og vi opplevde en enorm «drive».
Vi som var valgte ledere på den tiden, fikk den artige jobben å tilrettelegge aktiviteter for alle som ville i delta i RIL. Vi sto foran mange utfordringer. Det var lite eller ingen inspirasjon eller økonomisk hjelp å få fra kommunalt hold. Vi var fortsatt «bøgda i by`n», som måtte klare oss selv.
Fotballavdelingen hadde en sunn og god økonomi. Vi hadde lyktes med en massiv involvering av alle gjennom innføring av «lagsøkonomi». Flere sponsorer fant oss spennende, og takket ja til samarbeid med oss. Egentlig var det meste bra, men var vi robuste nok? Hva betydde «Bosman-dommen» for Ranheim og andre klubber? Hadde vi nok økonomiske muskler til å gjøre oss attraktive nok for nye Ranheimsbeboere? Vi hadde mange «brain-stormings»-møter på 90-tallet i Miljøhuset.
21. august 1995 dukket navnet Reidar Tryggestad opp. Han hadde bidradd til å redde AaFK, ble det fortalt. Han var jo en av våre. Var det han som besøkte oss i 1990? Dagen etter kontaktet jeg daglig leder i AaFK, Henrik Hoff. Jeg fikk bostedsadressen i USA, og sendte brev med ønske om en prat. 22.august1995 ble brevet datert. Responsen fra USA uteble, i hvert fall ganske lenge.
Fredag 6.oktober 1995 var jeg på old-boystrening. Da jeg kom hjem fortalte min kone at en amerikaner hadde ringt. Vi har mye familie i USA, men hun var sikker på at det ikke var en av dem. Kanskje var det Reidar Tryggestad som likevel lot høre fra seg, det måtte jo være han! Han hadde lovt å ringe tilbake litt senere på kvelden.
Ventetiden ble lang den kvelden. Det ble mye grubling, Hva skal jeg si om han ringer? Hvordan er han? Hva om jeg mislykkes, ødelegger alt? Så kommer klarsynet fram. Jeg spør ikke for meg selv, jeg spør for barn og unge på Ranheim. Klokken 23.00 ringte han! Det finnes øyeblikk der du kjenner at den du snakker med blir din venn, selv om du ikke har sett vedkommende eller snakket med vedkommende før. Dette ble et slikt øyeblikk. Samtalen bare fløy i vei, navn ble nevnt, historier fortalt. Jeg, snakket litt om dagens oldboystrening. Reidar litt om at han fortsatt spilte soccer «over the hill».
Vi ble enige om å ha nye samtaler. Skal vi ringes, eller er du ofte i Norge? Jeg skal på cup-finalene, sier Reidar. Jeg også, svarer jeg. Får jeg invitere deg på VIP til damefinalen mellom Sandviken og Trondheims/Ørn? Stolt over at min arbeidsgiver sponser NFF. Vi sees på VIP svarte Reidar, men billett trenger jeg ikke. Jeg har fått et livsvarig medlemskap på VIP av NFF. Jeg var vert for NFF under VM for damer i 1991 og herrer i 1994. Begge mesterskapene gikk i USA. Bruk heller billetten på andre du, men vi treffes på VIP før damefinalen.
28.oktober 1995 ble en fin dag for fotball, og Reidar Tryggestad var akkurat så hyggelig og vennlig, som vi håpet på. Reidar møtte flere representanter fra Ranheim, se bilde. Samtalen gikk som forventet ledig og lett. Vi fikk også gjort en kort presentasjon av Ranheim Fotball inkludert våre tanker om Ranheim Park, som var det navnet vi brukte på idrettsanlegget da. Etter den presentasjonen, ser Reidar meg i øyene og spør: Hvor mye vil du ha??????
I Adresseavisen mandag 30. oktober sto det at millionene ruller inn til Ranheim!
Svaret jeg ga Reidar, stemte lite med det Adressa skrev den mandagen. Vi vil ikke ha noe nå, altså null kroner, kr. 0,-. Jeg var godt forberedt på kursen på dollar, og svaret lett å omregne. Det ble 0 dollar.
Vår økonomi var grei, vi hadde stramme rammer. Men mange viste stort engasjement og sto hardt på. Vår økonomimodell var rettferdig, vi hadde lært oss å bygge stein for stein. Og målet var en katedral. Jeg vil bidra til at den bygges, sa Reidar til det beste for barn og unge på Ranheim, samtidig som lokomotivet får tøffe videre.
Slik ble støtten fra Reidar prosjektbasert, og «evigvarende». Vi ble enige om at jeg skulle holde Reidar orientert. Men ikke send brev. Brev har en tendens til å bli liggende i opptil flere uker. Viktig informasjon til Reidar skulle sendes til hans personlige FAX. Jeg var heldig som fikk tilgang på det nummeret. Fra da av ble det sendt FAX hvert kvartal. Det ble gjort i 8 år.
Vi fikk aldri nei fra Reidar, det betyr at vi alltid fikk JA. Reidar krevde aldri noe tilbake fra oss eller fra klubben Ranheim. Han satte stor pris på vennskapet. Viste oss stor respekt og tillit. Og våre «slå-på-tråden-samtaler» varte hele livet.
I september snakket vi om hans reiseønsker i 2025. Øverst på listen sto Ranheim og fotballkamp. Klarer du å gjennomføre det, spurte jeg. Steinar, «I`m an easy rider, you know». Så ja, jeg kommer. Er du gammel nå, Reidar? Han ropte til Carolyn, how old am I now? “93” hørte du det? Ja! Du vi snakkes til jul, og planlegger når jeg kommer. Kanskje er terminlista klar da?
Det var min siste samtale med Reidar. Jeg ringte 16 ganger etter det, uten svar. Når Stig ringte meg på nyåret og fortalte at han hadde fått en telefon fra Ålesund, da forstod jeg at Stig og jeg hadde mistet en livsvenn.
Reidar Tryggestad ble tildelt æresmedlemskap 17.februar 2001.
Jeg er veldig glad for at jeg ble kjent med Reidar og stolt over at vi var tro mot vår egen ide, at penger fra Reidar skulle tilfalle prosjekter som gagnet Ranheim over tid. At vi valgte og ikke leve over evne, men fortsatte å legge stein for stein.
Jeg vil for alltid glede meg over våre mange besøk til Ålesund. Reidar mente vi hadde mye å lære av hverandre, og han hadde rett. For alltid vil vi glede oss over Reidars mange besøk på Ranheim der hans venneflokk var stor. Jeg ser tilbake med stor glede på flere cupfinalehelger i Oslo, og Champion League-kamper i Trondheim, sammen med Reidar.
Takk Reidar for at vi ble kjent med deg. Du møtte oss alle med et smil, og du verdsatte alle for den vi var. Du var en god venn og et varmt menneske, som vil bli husket og savnet.
Hvil i fred, Reidar.
På vegne av Ranheim Fotball
Steinar Rokkones
Les også: Reidar Tryggestad fra East Walpole her